En dag dukket det opp en trøtt hund i hagen min. På halsbåndet hans – og at han var i god stand – kunne jeg se at han hadde et hjem og ble godt tatt vare på.
Han kom rolig bort til meg, jeg klappet ham på hodet, og så fulgte han meg bort til inngangsdøra. Uten å nøle gikk han rett inn i gangen, rullet seg sammen i et hjørne – og sovnet.
Etter omtrent en time stilte han seg ved døra igjen, så jeg slapp ham ut.
Neste dag kom han tilbake – logrende og glad. Han hilste vennlig, gikk rett inn og la seg på sin nye favorittplass i gangen for enda en liten lur. Dette gjentok seg flere dager på rad.
Av ren nysgjerrighet festet jeg en liten lapp til halsbåndet hans:
- «Jeg lurer veldig på hvem som eier denne herlige og vennlige hunden – og om du vet at han kommer hit hver ettermiddag for å ta seg en liten lur?» Dagen etter kom hunden som vanlig – men denne gangen med et svar på halsbåndet:
- «Han bor sammen med seks barn – to av dem er under tre år – og prøver bare å finne et sted å sove i fred. Kan jeg bli med i morgen?»